Hvordan fungerer øret?

 Ørene er kroppens hørsels- og balanseorgan. Øret har to hovedoppgaver, den ene er å fange opp lyder og overføre signalene fra det ytre til det indre øret. Denne informasjonen sendes så videre som nerveimpulser opp til hørselssenteret i hjernen slik at vi kan oppfatte og tolke lydene.

Den andre oppgaven er å registrere hodets stilling og bevegelse, og sende denne informasjonen til hjernen. Hjernen utløser muskelresponser basert på denne informasjonen, som sørger for at vi holder balansen og at vi kan se skarpt selv om vi er i bevegelse.

Øret deles inn i tre hoveddeler; ytre øret, mellomøret og det indre øret. Denne artikkelen forklarer ørets oppbygning, også kalt ørets anatomi.

Det ytre øret

Det ytre øret består av øremuslingen og øregangen, og ender i trommehinnen som skiller øregangen fra mellomøret. Øremuslingen er den ytre og synlige delen av øret. Noen har små ører, noen har store ører, noen har lange ører og så videre. Et øre ser forskjellig ut fra menneske til menneske.

Øremuslingen

Øremuslingen er bygd opp av et brusket skjelett, og forbindes til hodeskallen med bare noen små muskler. Den bruskete delen og musklene ørene forbindes med gjør at noen av oss kan bevege litt på ørene. Dette har ingen spesiell funksjon for oss mennesker, i motsetning til dyr. Enkelte dyrearter har et mye mere utviklet muskelsystem til øret og kan aktivt bevege ørene for å vinkle de bedre mot der lydene kommer fra.

Den ytterste delen, den bøyde kanten på øret, kalles Helix. Den lille klaffen foran øregangsåpningen kalles Tragus. Og den skålformede fordypning før øregangen kalles Concha.

Noen har mere utstående ører enn andre, og dette kan skyldes at foldningen av ørebrusken er ufullstendig og/eller at det er forstørret bruskskjellett i Concha. Å ha utstående ører påvirker ikke hørselen.

Øregangen

Øregangen består av en ytre og en indre del. Øregangen er formet som et svingete rør, og er mellom opptil 4 cm lang hos voksne. Den ytre delen er bygd av brusk mens den innerste delen ligger i tinningbenet.

Når audiografen skal undersøke øregang og trommehinne er det ofte behov for å dra litt i øremuslingen. Slik blir øregangen rettet ut og det skapes lettere innsyn til hele øregangen.

Øregangen er kledd med tynn hud med mange små kjertler som produserer ørevoks. Ørevoksen smører og beskytter huden i øregangen. Den innerste delen av øregangen er sensitiv, og kommer du inn med et fremmedlegeme der kan det utløse ubehag eller smerte.

Trommehinnen

Trommehinnen ligger innerst i øregangen og har to hovedfunksjoner. Den er fysisk sperre mellom øregang og mellomøret, samt at den overfører svingningene den får av lydbølgene til ørebenskjeden og mellomøret.

Trommehinnen er en hinne som på begge sider er kledd av epitel. Trommehinnens tjukkeste og største del er omtrent sirkelrund. Denne delen er veldig stram. Ovenfor denne delen ligger en mer måneformet og mindre stram del. Størrelsen på hele trommehinnen er cirka 1 centimeter i diameter.

Trommehinnen er overaskende sterk, men kan sprekke som følge av blant annet ytre skader, fremmedlegeme i øregang, for kraftig lyd eller mellomørebetennelse. Det kan også oppstå ubehag ved flyreise eller dykking.

Får du uheldigvis et hull på trommehinnen, kan dette reparere seg selv i løpet av noen få uker. I denne tidsperioden, er det da viktig å ikke få vann inn i øregangen. Når det er hull i trommehinnen er det en risiko for at det komme bakterier inn i mellomøret og skape en infeksjon. Hull som ikke gror kan lukkes ved en operasjon.

Når lyd treffer trommehinnen, vibrerer den og sender vibrasjonene videre inn i hørselssystemet til det indre øret. Trommehinnen skal derfor være i stand til å bevege seg, for å kunne sende lydbølgene videre inn i hørselssystemet.

Ved hull på trommehinnen eller ved redusert bevegelighet på trommehinnen svinger den ikke slik den skal og du oppfatter dette som redusert hørsel.

Trommehinne har derfor en viktig rolle i hørselssystemet, både for å beskytte mellomøret og det indre øret, og for å videreføre lydbølger som blir fanget opp i det ytre øret og kommer innover i øregangen.

trommehinnen

Mellomøret

Mellomøret binder den ytre øregangen og det indre øret sammen. Mellomøret er et hulrom fylt av luft.

Ørebenskjeden

I mellomøret ligger ørebenskjeden som er en samling av de minste benene vi har i menneskekroppen; hammeren, ambolten og stigbøylen.

De tre ørebenene er festet til hverandre. Ørebenene fungerer som en slags leddforbindelse, der hammeren er festet til trommehinnen, ambolten er festet til hammeren og stigbøylen igjen festet til ambolten.

Stigbøylens fotplate er deretter festet til det ovale vindu som er ett av to vinduer mot det indre øret. Vibrasjonene fra trommehinnen overføres gjennom ørebenskjeden og inn til det væskefylte indre øret.

Når luftbølger gjøres om til væskebølger oppstår det et energitap. Dette kompenseres for av ørebenskjeden og det ovale vindu.

Øretompeten

Øretompeten er en kanal fra mellomøret og ned til nesesvelget. For at mellomøret skal fungere normalt, er det viktig at det er samme lufttrykk på hver side av trommehinnen. Øretrompeten slipper luft opp til mellomøret slik at lufttrykket i mellomøret og i øregangen er likt.

Når du kjenner at du får såkalte propper i ørene, er det lufttrykket i mellomøret som er årsaken. Dette kan oppstå hvis slimhinnen i øretrompet hovner opp, det oppstår væske i mellomøret, eller av en ytre påkjenning som rask trykkforandring for eksempel ved landing av fly.

Hvis du merker trykkproblemer når du flyr kan det løse seg ved at du gjesper eller gaper høyt, du strekker da øretrompeten og bidrar til at den åpner seg og utligner trykket.

Muskler

Hammeren og stigbøylen er festet til to muskler kalt musculus tensor tympani og musculus stapedius. Disse musklene beskytter hørselen vår ved at de trekker seg automatisk sammen ved sterk lydpåkjenning.

Denne funksjonen fører til at ørebensskjeden avstives og at overføringene av vibrasjoner fra trommehinnen og gjennom ørebenskjeden blir dempet.  Slik dempes lydbølgene som når det indre øret. Musklene har en viss reaksjonstid, og dermed vil plutselige kraftige lyder likevel kunne nå det indre øret uten å være dempet.

Det indre øret

Det indre øret er en benete labyrint og er fylt av væske, kalt perilymfe. Inne i den benete labyrinten finner vi den hinnede labyrinten som er fylt av væsken endolymfe, og anatomien her er lik den benete labyrinten.

Det indre øret består av cochlea, også kalt sneglehuset, og balanseorganet bestående av vestibulum og buegangene.

Sneglehuset

Sneglehuset snor seg 2 ½ -2 ¾ ganger, og sett i tverrsnitt inneholder det tre kanaler. Den øvre kanalen, fylt med perilymfe står i forbindelse med det ovale vindu og den nedre kanalen, også fylt med perilymfe står i forbindelse med det runde vindu i mellomøret.

Mellom de to kanalene ligger sneglegangen som inneholder spiralorganet, og her er det fylt med væsken endolymfe. Veggen i sneglegangen, kalt basilarmembranen, er delvis vokst sammen med beinveggen omkring labyrinten. Slik kan basilarmembranen settes i bevegelse av svingningene.

På basilarmembranen sitter sansecellene, både de ytre og indre hårcellene. Årsaken til at de kalles hårceller er at de har sansehår på overflaten.

Når væskestrømmen setter basilarmembranen i bevegelse vil hårcellene også bevege seg. Basilarmembranen sin elastisitet avtar gradvis mot spissen, noe som gjør at trykkbølger med ulik frekvens vil påvirke ulike deler av membranen.

Høyfrekvente toner gir utslag på basilarmembranen nærmest det ovale vindu, mens lavfrekvente toner gir utslag lengre opp og helt opp til spissen på membranen. Vi kan sammeligne hårcellene på basilarmembranen med et piano med tanke på at tonene er fordelt utover slik at de har hvert sitt område.

Bevegelsene til hårcellene skaper elektriske potensialer som omdannes til nervesignaler som blir sendt opp hørselsnerven til hjernens hørselssenter. Når nervesignalene når hjernen inneholder de informasjon om hvilke hårceller som har beveget seg og hvor mye bevegelse det har vært, og dette omdannes til et hørselsinntrykk med riktig innhold og styrke.

Buegangene

Buegangene er tre halvsirkelformede buer som inneholder en føler kalt cupula. Hvert øre til et menneske inneholder tre bueganger som står omtrent 90 grader på hverandre. Cupula bøyer seg ved hoderotasjon, og slik kan det registreres hoderotasjon i tre dimensjoner.

Informasjon fra cupula sendes med balansenerven til hjernen. Hjernen vår koordinerer med øyene slik at vi ved raske hodebevegelser fremdeles beholder skarpsynet vårt.

Vestibulum

Vestibulum er også kalt Forgården. Forgården inneholder to små sekker, kalt utriculus og sacculus. Disse sekkene inneholder hvert sitt øresteinsorgan. I disse øresteinsorganene finner du en flekk med sanseceller dekket av en liten gelepute. I denne geleaktige substansen er det små ørestein også kalt krystaller.

Krystallene har høy masse og treghet. Posisjon og bevegelse på disse øresteinene registreres i sansecellene som sender informasjonen opp til hjernen. Slik oppfatter vi hvilken stilling og bevegelse hodet har.

 

Kilder:

Store norske leksikon

Norsk helseinformatikk